Sveitserstil:
Taksone
I
taksonen utfolder sveitserbyggmestrene
seg med den rikeste
dekoren. I overgangen
mellom vegg og tak er
det også vi tidligst
kan merke overgangen
fra klassisisme til
sveitserstil.
Gavlspissen
I
hele sveitserperioden
var gavlspissen et viktig
dekormotiv. Det er to
vanlige prinsipper for
å forme dekoren her.
Den
tidligste typen har
en horisontal ”hanebjelke”
oppunder gavlspissen.
Midt på denne står en
vertikal bjelke som
føres over gavlspissen
som spir. I mellomrommene
settes det inn gjennomskårne
dekorfelter.
Den
senere typen utvikler
seg fra et halvsirkelformet
stykke som er plassert
like oppunder gavlspissen.
Både gavlutsmykningen
og bordene ga rom for
personlig utforming.
Byggmestrene la seg
til egne måter å utføre
dekoren på. Slik dannet
det seg spesielle ”dialekter”
i sveitserformspråket.
Taket
I
sveitserperioden viser
man taket som en tynn
plate som dekker bygningskroppen.
I førstningen framstår
platen fyldig og med
detaljering på kantene
som en klassisistisk
gesims.
Senere gjøres
takflaten ganske tynn,
og konstruksjonen som
bærer den føres ut på
utsiden av huset og
gjøres synlig. Konstruksjonen
utvikles videre som
dekorasjon.
I den tidlige
sveitserstilen er takutstikkene
i Haugesund ekstra store
og bæres av bjelkeender
med underkant skåret
med S-formet linjeføring.
I den modne og sene
sveitserstilen skjæres
underkanten på bjelkeendene
skrått og med fas på
sidene.
Vindskier
Det
var om å gjøre for sveitserbyggmestrene
at vindskiene framsto
smale slik at takflaten
fikk den tynne virkningen
man strebet etter. Dersom
konstruksjonen tillot
det, nyttet man bare
et enkelt bord som vindski.
Underbordet hadde fas-,
overbordet bord langs
underkanten.
I
den tidlige sveitserperioden
nyttet man en bord med
nedhengende krumme spisser
under vindskiene. Slik
bord ble også nyttet
på vindskiene over takflaten.
Slike dekorasjoner var
utsatt for vær og vind.
Derfor har bare et fåtall
hus dekor av denne typen
i behold i dag. Man
var nøye med å avslutte
ytterendene på vindskiene
på en elegant måte.
Løsninger med buer og
skråskjæringer var foretrukket.
Vindskiene
ble aldri ført ned over
enden på takrennen.
Og takrennen ble alltid
festet så høgt oppunder
taksteinen som mulig.
|
